Feltspatmølle Sagbruk header 2b

Østerå i gamle dager

Industri og Skipsfart

Av Adolf Aadnesen

Gammel tegning av Østerå

“På Nes stål det hamres – 
på Øst’rå larmes
med malm og med bord”

(sitat fra Torjus Skjerkholts 
Holtingvise ca. 1900

Østerås beliggenhet viser at det er et meget gammelt bosted. Navnet kommer fra bekken, den østre å, i motsetning til bekken ved Tvedestrand, den vestre å. Lunt og trygt lå Østerå innerst i den fiskerike fjorden, med adgang til havet og verden utenfor og de gode leder langs norskekysten.

Den veksterlige jorden var velegnet for tidligere tiders primitive jordbruksredskaper. I 1602 står gården oppført som offisersgård med en skyld på 3 huder, altså en fullgård.

Dalsbekken, som kommer fra Feltstyktjenna, er fremdeles blant Sør-Norges beste gytebekker. Eiendommen var tildelt et antall dager om høsten for lystring på bekken i henhold til deres “skyld”.  Hver høst ble tønnevis med stor sjøaure saltet til vinterbruk.

Østeråbekken som kommer fra Østeråvannet, har sin verdi i en mengde små vannfall som før i tiden ble brukt til drift av møller og oppgangssager. Fullt utnyttet skal bekken kunne gjøres om til 200 hestekrefter.

Østeråvannet og Røyvannet har fra de eldste tider vært meget fiskerike. Omkring 1790 var der en stor rettsak om fiskerettighetene i Østeråvannet. Den viser at også ferskvannsfiske hadde stor betydning for leveforholdene dengang.

Og sist, men ikke minst, var der store skogstrekninger innenfor med alt slags vilt og verdifullt skogsvirke, som på forskjellig vis, ble drevet til bygda.  I matrikkel fra 1688 nevnes at gården hadde “temmelig god” furu- og eikeskog. Og det trevirke som bygdas egne skoger ikke kunne skaffe tilveie, kunne de få sjøveien ved flåting og i båtlaster. Forutsetningene for et rikt og variert samfunn var i høy grad til stede. 

Av virksomhet utover primærnæringene må vi anta at saltkoking, tjærebrenning, trekullproduksjon, skipsbygging og sjøfart var de viktigste i riktig gammel tid. Til dette krevdes store mengder trevirke, så skogsdriften på Østerå har lange tradisjoner. Navnet Saltvoll viser at der var det et saltkokeri.

Ved sjøtomtene her lå visstnok fra vikingtiden skip fra den norske leidangen om vinteren, og derfor var Østeråbøndene fritatt for leidangsskatt. (Se Lars Løvøens beretning i historielagets årbok for 1989, fra side 17.)

Komersiell skipsfart begynte tidlig, med eksport av tømmer til Danmark og Holland, og senere til England, og med korn og alskens andre behøvelige varer tilbake.

Østeråbekken ble etterhvert en industribekk. I gammel tid lå det minst 6 kverner ved bekken, og dessuten et par oppgangssager. 

Sagbruk

Sagbruksdriften ble etter hvert betydelig både på Østerå og andre steder langs kysten. Det var oppgangssager, drevet med vannkraft. Sagene ved kysten ble for det meste bygd og drevet av bøndene selv, mens byborgere og embetsmenn oftest bygde og drev sagene lengre oppe i landet.

De gamle sagene var enkle og kostet ikke stort å bygge. Folk i bygda kunne lage alt sammen, men til sagbladet trengtes en smed. Sagbladet var av jern og svært tykt  så det rev ut en mengde mugg. Til sagingen trengtes en sagmester og en saggutt.

Når det gikk godt, kunne de skjære 100 bord pr. dag. Et av de eldste sagbladene er bevart på Østerå gård.

Her er ei sagvise som er diktet av en mann fra Lønne:

               “Den som skal skjære på sag, han må forstå å file,
                og vikke med en rettholt godt, så den kan skjære lige.
                Så slår vi vann på hjulet rundt, det rister og det dundrer, 
                Så skjærer vi hver stokk for seg, til vi får fulle hundrer.”


Østerå sag er nevnt allerede i 1623, og i 1709 ble det av Fredrik IV gitt kongelig bevilling til Ellev Jørgensen m/fl, til å drive en privligert sag på Østerå. Det ser ut til at sagen har vært i temmelig jevn drift deretter. Det fremgår av en rekke offentlige dokumenter som vi har kopier av.

Mot 1850- årene ser det ut til at eierne av Østerå gård, den mektige Jonsen/Larsen – familien, etter hvert hadde sikret seg de fleste rettighetene til sagen og tilhørendevannrettigheter. Men så inntreffer det et skifte. Fra 1848 og utover kjøper M. H. Smith fra Tvedestrand andeler i den priviligerte sag, og i 1881 eide han 3/4.

Og så kommer midlertidig en ny person inn i bildet. Det er den store mølleeier og møllebygger Jørgen Rasmussen fra Bjelland i Holt. I 1849 kjøpte han tomt og oppførte mølle og sag nedenfor den priviligerte sag i Østeråbekken, og i 1859 sikret han seg vannrettighetene til Røyvann, for nå var det blitt konkurranse om vannmengdene. Men Jørgen Rasmussen gir opp, og i 1862 selger han både mølle og nedre sag til Smith.

Møllemester hos Smith i flere år var Jakob Rasmussen fra Skjæringe i Danmark. Han kom til Norge i 1860 og ble gift med Ingeborg Helene, datter av Halvor Johnsen, Råkenes. En av deres døtre ble gift med redaktør Th. N. Eskildsen i Tvedestrand.

Smith gikk med større planer

I 1881 ble brødrene John (1814 – 1907) og Peder Larsen (1830 – 1902), som da eide 1/4 av Øvre sag, og Smith, som eide 3/4 i Øvre sag og hele nedre sag, enige om å rive både sagene og møllen. Omtrent på det sted Nedre sag stod, oppførte de en ny moderne turbinsag med 3 sagrammer, dobbelt kantsirkel og sirkel. Brødrene Larsen deltok med tilsammen 1/8 – part i omkostningene og ble eiere av 1/8 – part i den nye sag.

I mellomtiden hadde Smith også kjøpt tomtestrekninger på den såkalte “Målen”, på den side av bekken hvor Østerå Bygg er i dag (2000), og fått huseierne der til å flytte fra tomten. Kjerrat var lagt opp fra sjøen til sagene, og bane til transport av skårne materialer ned til utskipningstomten. 

Etter byggingen av turbinsagen ble også tomtene modernisert. Det ble oppført store lagerhus for materialer, høvleri og senere en kontorbygning (Smithekontoret). Etter moderniseringen fremsto “Storesag” som en av Sørlandets virkelige store sagbruk.

Fotografier fra den tid viser Østeråbukta full av tømmer og stor virsomhet på land. Meget detaljerte opplysninger om Smiths Nedre sag har vi i avskrift av en branntakstprotokoll fra 1867. For dem som søker opplysninger om den gamle bygningsmasse er slike protokoller den beste kilde. En spesiell aksjon for innsamling og oppbevaring av gamle branntakstprokoller anbefales!

De litt eldre av oss husker godt storsag med kjerraten, og tomtene med jerbanefundament og lagerbuene, og restene av “Piren”, en lang trebrygge på vestsiden av Østeråbekkens utløp. Ved kjøpet av bryggetomten ble det anført at den ikke kunne skyldsettes fordi den stort sett “var beliggende under vannet”. Sagbygningen, smia og 2 av lagerbygningene sto inntakt til ca 1955. Da ble sagbygningen og smia revet.

Av bygninger er det bare bestyrerboligen , ved delet mellom Østeråbekken og Dalsbekken, og det kapell-liknende Smithekontoret som står i dag. Det ble sagt at Smithekontoret ble tegnet av en datter av Smith som hadde studert i Sveits. Men de imponerende steinfundamentene er der jo ennå. Selv rester etter Øvre sag, litt lenger oppe i bekken kan vi se. Steindemningene ved Østeråvannet står fortsatt. Over steindemningene var en 75 cm høy plankestem, så det ble et stort vannreservoar. Likevel måtte sagbruket ofte stå 2-3 måneder om sommeren på grunn av vannmangel.

Vanndammen til saga var like nedenfor skolebygningen, derfra ble vannet ført i ei stor trerenne til turbinrøret lengre nede. Turbinen på 60 hk. ligger vel fremdeles i bekken.

Av og til skal folk ha sett ei grå- eller brunkledt lita jente som går oppover Sagkleiva i kveldingen og forsvinner inn mot bekken. Dette blir satt i sammenheng med historien om ei som har kommet iinn i vannrenna og gjennom tuurbinen for lennge siden. 

Familien Larsen

Den foretaksomme Larsenfamilien så seg om etter andre muligheter. I 1858 hadde John Larsen overtatt hovedbruket etter sin far, mens hans yngre bror, Peder, fikk samtidig en god del av eiendommen og bygde seg et nytt vakkert empirehus lengre nede på Østerå. Begge var skippere og skipsredere.

John bodde i det gamle huset på Østerå gård. Det ble revet i 1921, og lå mellom Aadnesens og Gustavsens (tidligere Karl Kristiansens) nåværende våningshus. Han giftet seg i 1842 med Amalie Tellefsen fra Bakke. 

Ved giftermålet ble grunnlaget lagt for den nære forbindelsen som siden har vært mellom gårdene Østerå og Bakke. Amalie var nemlig søster av August Tellefsen (1820 – 1892) som den gang var skipsfører og bodde i Lillesand. (Han ble i 1890 tildelt ordenen Ridder av St. Olavs Orden. Se mer om han i historielagets årsskrift for 1988 fra side 57).

August Tellefsen

I 1858 var deres mor, som var enke og eide Bakke, kommet i økonomiske vanskeligheter. August kjøpte Bakke ved auksjonskjøte som eneste budgiver. Han betalte morens gjeld, og i 1850 overdro han Bakke til svogeren John Larsen. Moren ble sikret for sin levetid med en solid «fledføringskontrakt». Amalie og John Larsens sønn, Lars Larsen (1844 – 1895), ble født på Bakke. Men allerede i 1853 ble Bakke skjøtet tilbake til August Tellefsen som da hadde etablert seg i Cardiff. 

August beholdt bakke til 1872, da broren og «eventyreren» Theodor Ferdinand (1828 – 1882) kom tilbake og fikk overta eiendommen. Kort etter Theodors død overtok August påny, men allerede i 1886 fikk han ordnet det slik at nevøen, Adolf aadnesen (1858 – 1955) , fikk skjøte på Bakke. 

Det er nesten utrolig hvilken stor og gunstig innflytelse August Tellefsen og hans familie i Cardiff fikk for utviklingen på Bakke og Østerå gjennom mange år.

John Larsen

John Larsen blir husket som en meget tiltalende mann, og en flink og dristig skipper. Som sprek 15-åring deltok John Larsen i «Torvslaget», 17. mai 1829, som beskytter av Wergeland. Vi må vel da gå ut fra at det var flere herfra som deltok i «slaget», og sloss seg inn i 17. mai-historien. Her er et sitat fra skolebestyrer Hovinds sang til gullbryllupet i 1892:

«Høyest blusset dog hans mod, dengang Torvslaget stod,
Da han med Arcadia, lå i Kristiania.

Fremst i striden Wergeland, John ham efter som en brand,
Henrik ham på skulder slo’, hurra gut, vi to, vi to!»

Det var nok John Larsen som førte opp alle de imponerende murene i Vesterjordet og bygde kjeglebanen der. Murene var mer til lyst enn til nytte. Etter et søndags familieselskap i min barndom, var det ikke uvanlig med en tur til kjeglebanen og et kjeglespill. Ungene tok i mot og sendte kulene tilbake i renna. 

John Larsens sønn, Lars Larsen (1844 – 1895) var trelasthandler, skipsreder og forretningsmann i stor stil. John, som hadde godt med midler, var garantist for sønnen. Lars Larsen bodde i Tvedestrand, men kjøpte «Bråten» på Østerå i 1890. Hans kone var dansk, Caroline Prosch, datter av en veterinærprofessor i København.

Peder Larsen «for på Middelavet». Han var meget teknisk anlagt, og det ble sagt at han i sine senere år syslet med tanken på perpetuum mobile. Visstnok uten særlig resultat. Han skal ha oppført den lange løpestrengen for tømmertransport fra Vestre Fagerhei over Høyåskjenna mot Østeråvannet. Industrivirksemheten trakk han seg etter hvert ut av, men beholdt sin sagpart. 

Østerå Feltspatmølle

Arbeidere ved Østerå Feltspatmølle ca år 1900

Arbeidere ved Østerå Feltspatmølle ca år 900
Bakerst fra venstre: August Blomqvist, Georg Gustavsen, Gustav Gustavsen J., Ole Gundersen, Carl Gustavsen, Jens Gustavsen, Alfred Trondalen, Åsman Thorsen og Anders Michaelsen.
Midtre rekke: Norman Hantho, Halvor Hantho, Gustav Gustavsen O., Anders Christensen, Torjus Knudsen, Tallak Trondalen og Thomas Tallaksen.
Første rekke: Mads Rasmussen, Knut Gjertsen, Stian Gustavsen, Jens Gustavsen (formann) Knut Eriksen (Fagermyr), Anders Sigurdsen (Fagermyr), Jakob Trondalen og Nils Jørgensen.

Lars Larsen bygde sammen med sin far og sin onkel, August Bernhard Tellefsen, Cardiff (1820 – 1892), i 1888 «Østerå Feltspatmølle» for maling av feltspat og kvarts. Aksjenene var fordelt med en halvpart på Lars Larsen, med ham som bestyrer, og en halvpart på familien Tellefsen i Cardiff.

Tidligere hadde de drevet eksport av fetspat og kvarts i stykker, men nå skulle det males. Fabrikkbygningene ble lagt mot heia og havnen der Østerå Marina er i dag. Som drivkraft for møllen ble det ordnet med mekanisk overføring fra en 40 hk. turbin langt oppe i Østeråbekken. Turbinen og jernkonstruksjonene i turbinhuset finnes fremdeles og bør bevares som et minne. Tegningene til turbinhuset har vi.

Selvfølgelig ble krafttapet stort, og en dampmaskin til drift av de store møllestenene m.v. ble snart innkjøpt. Feltspatmøllen ble en god forretning. 

I historielagets årbok for 1992, fra side 98, har Øyvind Bjorvatn en interessant artikkel om gruvedrift med kvarts og feltspat, og et særskilt avsnitt om feltspatmølla på Østerå. Artikkelen vise at mølla på Østerå var en av de største produsentene i landet.

Konflikt

Så litt tilbake til sagbruket. Ved kontraktene mellom Smith og John og Lars Larsen i 1892 ble Smith pliktig til å la all sagemuggen fra saga gå til feltspatmøllens dampmaskin.  Det ble etter hvert dyrt og brysomt for Smith, og for å komme bort fra sine forpliktelser anskaffet han en dampmaskin, en såkalt «lokomobil», og flyttet sagbruket, først i 1897 til August Aanonsens (f. 1844) eiendom på Østerå, og i 1898 til Løvodden, like under «Alfheim».

Smith opprettet samtidig en dampsag, det var visstnok også en lokomobil, ved Tangens jernskipsbyggeri som tilhørte Johan Smith, en av interessentene i firmaet. 

Sagbruksvirksomheten på Løvodden fortsatte til 1904. Spor etter virksomheten kan fremdeles sees. For dem som er interessert i å vite hva en lokomobil er, anbefaler jeg historielagets årbok for 1990, fra side 75. Også her er det Bjorvatn som har interessante opplysninger.

Så ble det konflikt. I forbindelse med rettsaken som fulgte, ble det opplyst at Smith fikk hovedmassen av sitt tømmer fra Nidelven ved Arendal. Derfra ble det buksert direkte til Østeråbukta og Tangen. De skårne planker og bord ble lastet på prammer og lektere og ført til tomtene ved siden av feltspatmøllen og satt i stabler. 

«Ved Sagene har en tom Pram stadig aflast den lastede». 
«Toppe, som er frakappet Sagtømmeret, er fra alle Sage, der staar på Østeraas Grund, flaadet ud til Smiths tomter paa Furøen i Dybvaag Herred, fra hvilke Tomter Firmaet M. H. Smiths i al Tid har skibet rund Last, det vil sige Minetømmer og Props, i ældre Tid ogsaa hugne Bjelker».

Rettsaken varte helt til 1905. Deretter fortsatte sagen på sin gamle plass. Lokomobilsagen på Løvodden ble kjøpt av en mann som, høsten 1904, flyttet den til et sted i nærheten av Risør.

Mindre lønnsomhet

Men etter århundreskiftet var allerede sagbruksvirksomheten blitt mindre lønnsom, og spesielt skogene nær sjøen begynte å bli temmelig tomme. I 1904 sluttet firma «M. H. Smith Limited» sin forretning på Østerå. Mathias Smith, som var medinnehaver i firmaet, og broren Cecil Smith, som var prokurist, flyttet til Kristiania.

I 1906 ble Smiths eiendommer på Østerå solgt til P. N. Hole i Lardal for kr. 16.500,- og i 1918 ble det videresalgt til Chr. H. Christophersen, Nes pr. Tønsberg for kr. 38.000,-. Siste drift på Storsag skal ha vært en leieskur i 1921.

Til slutt solgte verkseier Chr. Christophersen ig ingeniør Th. Ellingsen i 1925 alle deres eiendommer på Østerå med rettigheter, tomter og påstående bygninger, turbinsagen, Øvre sags tomter og alle vannfall og vannrettigheter i Østeråbekken, Østeråvann og Røyvann til Adolf Aadnesen, Bakke (1858-1955) for kr. 25.000,-. 

På dette tidspunkt hadde Aadnesen skaffet seg alle fall- og vannrettigheter i Østeråbekken, Østeråvann og Røyvann. De siste heftelsene på rettighetene i Østeråvannet ble innløst i 1928, men heftelsene på rettighetene i Røyvann ble først innløst ved Tvedestrand kommunes ekspropriasjon av rettigheter der i 1967.

Eierskifte i feltspatmølla

Lars Larsen innstilte sine betalinger i 1892. Han hadde innvolvert seg for sterkt i skipsrederi og en rekke andre virksomheter. Før 1892 hadde han som sikkerhet for gjeld deponert alle sine aksjer i møllen hos sin far, John Larsen, som overtok disse deposita. Da også John Larsens bo måtte under administrasjon, betalte familien Tellefsen i Cardiff hans gjeld, og overtok alle aksjer etc. som depositum. Reelt sett eide da familien Tellefsen hele feltspatmøllen.

August Tellefsen iCardiff døde i 1892. Familiens interesser ble overtatt av enken og bestyrt av sønnen, John Tellefsen, til han døde, antakelig i 1908.

I likhet med sin far hadde John Tellefsen meget sterke bånd til Norge. Han snakket og skrev utmerket norsk. Han var ofte i Norge og hadde detaljerte kunnskaper om forholdene på Østerå. I et julebrev, antakelig det siste, til fetteren Adolf på Bakke i 1907 skriver han til avslutning:

Jeg haaber Du og alle Dine kjære der hjemme paa Bakke maa have en ret hyggelig Juletid sammen og at det nye Aar maa tilbringe Eder Lykke og Velsignelse i alle Henseende,

Kjære gamle Norge! gid jeg kunde nok en gang i Livet være oppe i det kjære Land med dets deilige Sommer, Skovliv og friske Luft. Men jeg maa leve paa de mange behaglige Erindringer jeg har, ikke mindst deriblandt de mange deilige dager hos Dig paa Bakke. Med vore bedste Hilsener til Dig, Marie, Tante Line og Børnene tegner Din hengivene Fætter John Tellefsen.

I et brev fra 1887 er August Tellefsen bekymret for Lars Larsens helsetilstand, den var nok ikke særlig god. Larsen døde i 1895, og da kom August Tellefsens sønn, Ernst Bernhard til Østerå og fikk, formelt sett ansvaret for bestyrelsen. Også Ernst Tellefsen snakket og skrev norsk. Av meget gode grunner var det Tellefsens søstersønn, før nevnte Adold Aadnesen Bakke, som måtte utføre arbeidet. Ved erklæring fra John Larsens administrasjon fikk han i 1895 feltspatmøllens prokura.

I 1910 ble Adolf Aadnesen også eier, først sammen med sin bror, skipsmegler Ludvig Aadnesen Cardiff (1865 – 1956), som fikk 1/3 part av aksjene, og senere alene.  (Ludvig ble kommandør av St. Olavs Orden og du kan lese mer om ham fra side 12 i historielagets årsskrift fra 1898).

Den årlige produksjonen var ca 2000 malt vare som ble eksportert i sekker, vesentlig til Tyskland og Frankrike, men også til England. Av mottagere nevnes Flemming & Co, Stettin, Doward Dickson & Co, Liverpool, R. Delarue & Fils & Gendre, Dieppe og Louis Rochez, Paris.

Råstoffene kom fra en rekke større og mindre gruber. Her nevnes fra feltspatkontraktene bl.a. Espevigen på Borøen, Kjellandsgruben på Sandøen, Carlstad ved Kragerø, Myren i Holt, Buåsen og Monsdalene i Søndeled, Narestø, Neskilen, Jakob Omlands feltspatbrudd, Ingvald Thorsen Ødegården og Jespelandsplass i Øyestad.

De 2 dampskipene som Adolf Aadnesen bestyrte, «Theresdal» og «Maridal», var av og til innom og lastet.

Nytt sagbruk på Østerå

I 1917 solgte Aadolf Aadnesen feltspatmøllen og tomtene der til Nicolay Prebensen, Risør, men beholdt alle møllens fall- og vannrettigheter og tomtene langs Østeråbekken. 

Prebensen tok ut møllemaskineriet og anla «Østerå sagbruk og høvleri». Men dampsagbruket led samme skjebne som så mange mindre bruk på Sørlandet. Det gikk fra konkurs til konkurs.

I 1923 ble det solgt av avviklingsstyret for Prebensen A/S Østeraa m/fl. til Sondre Svalstog, Treungen for kr. 20.000,-. Senere overtok Sveinung Svalastog eierskapet, og han eide sagbruket til det ble solgt på tvangsauksjon i 1936 til Grunde Gliddi, Holt. Samme år solgte Grunde Gliddi det til E. F. Grahl Jacobsen, Stavanger for kr. 13.000,-. Jacobsen  skar for en stor del kassebord. Heller ikke det gikk bra. Den 3. august 1940 kjøpte Grunde Gliddi, K. K. Hatteland og Georg Tveite sagen på tvangsauksjon for kr. 4.500,- og solgte den straks videre til Ivar Guriby for kr. 13.000,-. 

Under krigen gikk sagen en del og produserte bl.a. lemmer til brakkebygninger og flyplasser. Etter krigen var det full stopp og anlegget forfalt. Saga husker de eldre av oss godt. Dampfløyta, som blåste morgen, middag og kveld var klokke som selv hjuringene innover skauen kunne orientere seg etter. 

Til sagbruket og virksomheten der hadde ungene full adgang. Det var visst ingenting som var farlig dengang. Dampkjelen ble fyrt opp tidlig hver morgen. Maskinrummet var godt og varmt. Dampmaskinen var for oss et teknisk under. Der ble også sagbladene filt med smergelskive. Tømmeret ble dratt opp fra sjøen over kjerraten. Så ble det saget bord og planker ettersom. Høvleriet var spesielt flott. På tomta var store stabler av planker og bord som arbeidsfolkene selv hadde båret på skulderen og stablet.

Den store trebrygga utenfor var badeplass med stupebrett. Ingen reagerte på at sagdassen gikk rett i sjøen noen meter innenfor. Spesielt spennende var «jernbanen» med skinner og tralle som vi fikk kjøre.

Skipsbygging

Skipsbygning og skipsfart har selvsagt vært en viktig del av næringsvirksomheten på Østerå fra de eldre tider. Omkring 1650 og en tid deretter, var det omtrent utelukkende små fartøyer på 10 – 12 kl. Med dem seilte de om sommeren til Danmark. 

Av skippere nevnes Tor Johnsen omkring år 1700, Tor Gundersen 1740, Lars Johnsen 1760, Gunder Torsen 1770, Jon Larsen 1790, Ole Gundersen 1800 og Lars Johnsen 1810 m. fl. Skuten Haabet på 13,5 kl. eides i 1749 av Gunder Ingebretsen, Morten Halvorsen og Søffren Sørensen.

Tor Gundersen gjør i 1750 3 reiser til Danmark, i 1752 en reise til England og i 1755 4 reiser til Danmark. I 1770 har Gunder Torsen en kreiert Haabet på 30 kl. bygd 1775, og skipper er hans sønn, Ole Gundersen. Lars Johnsen har omkring 1790 en brigg på 59 kl. På disse skutene var der gjerne, foruten skipperen, 1 styrmann og 4 matroser. 

Fra 1830 ble det bygd flere større fartøyer på Østerå, dels for Østeråfolks regning, hovedsaklig for John Larsen og hans sønn Lars Larsen, dels for Tvedestrandsfolk, særlig for firmaet A & F Smith. Ialt ble der i seilskutenes store tid fra 1850 til ut i 1890-årene bygd tilsammen 20 større seilskuter på Østerå. 

O. Gundersen og Fritz Smith bygde i 1857 briggen St. Olaf på 110,5 kl. og i 1862 bark Christiane på 206 kl. Denne ble solgt til Moss. 

Førstnevnte John Larsen seilte seg opp til styrmann og kaptein, og førte i mange år brigg Erstatningen av Tvedestrand.  Han sluttet på sjøen i 1868, og bygde på Østerå bl.a. brigg Arcadia og bark Eldorado. For disse skip var han bestyrende reder til han overdro bestyrelsen til sønnen, Lars Larssen. 

Lars Larsen begynte butikkforretning i Tvedestrand i 1860-årene sammen med Søren T. Guttormsen under firmanavn Guttormsen og Larsen. Firmaet Guttormsen bygde briggen Cormorant i Bekkeviken.  Guttormsen overtok butikkforretningen som eneinnehaver i 1875, og Lars Johnsen drev skipsrederi. Han bygde bark Østeraa, bark Dictator, bark Byron, bark Fager, bark Gefa, bark Samoa, bark Stjernen, og han kjøpte fra England bark Agantyr og bark Emily.

Vimpelen som hørte til bark Østeraa, ble i mange år oppbevart på Østerå kretslokale. Den hadde Østeraa brodert med flott skrift, og ble hengt på veggen ved festlige anledninger. I mai-dagene 1945 ble den hengt opp under fløyet på Fløyheia,  og der blåste den omsider i filler. 

Halvmodeller av Dictator of Byron finnes på Sjøfartsmuseet i Oslo.

I 1876 bygde han og bestyrte fiskekutteren Hilla med fiskekum bestemt for bakkefiske i Nordsjøen. De solgte levende torsk til Hull. Eierparter i fiskekutteren hadde også hans far, John Larsen, og onklene Peder Larsen og August Tellefsen Cardiff.  Fiskekutteren drev de i flere år, men måtte slutte. Båten ble solgt til Ålesund. 

Lars Larsens befatning med feltspatmøllen er nevnt ovenfor. Men som for så mange andre dristige forretningsfolk både før og siden, gikk det til slutt helt galt. Under status for Lars Larsens bo i 1893 står han oppført med aktiva til dekning av uprioriter gjeld kr. 102.827,-. Samlet passiva kr. 282.419,- med fradrag av kr. 62.571,- som antas dekket av prioritert gjeld . Samlet uprioritert gjeld ble derfor kr. 219.848,-. Ganske store beløp den gang. Men så var det også en utrolig mengde virksomheter han var involvert i.

Som nevnt døde Lars Larsen allerede i 1895. Hans enke, Caroline Prosch satt igjen med 2 barn, Victor Larsen /1876-1933) og Johanne Larsen (1882 – ). Caroline fikk beholde Bråten, og hun bestyrte hus for svigerfaren John Larsen og Ernst Tellefsen. 

Sønnen Victor reiste til Canada. i begynnelsen av 1930-årene kom han tilbake, giftet seg med Borghild Nilsen (Stranger) (1875-1946) og de bodde på Bråten. Han døde snart etter, men Borghild som var telegrafistinne, bodde på Bråten til sin død. 

Datteren Johanne (1882 – ) var en flott og pen dame. Hun ble gift med maskiningeniør Ove Gude som var ansatt på Uldvarefabrikken i Tvedestrand. Men ullvarefabrikken gikk ikke særlig bra. 

De spinte og de spant, og pengene forsvant,
likesåfort som vannet ut av Møllebekken rant.

Men de ga ikke opp. Ove Gude reiste til Syd-Amerika, og Johanne reiste snart etter med et barn. I Punta Arenas gjorde de det svært godt, og særlig sønnene skaffet seg store landeiendommer for bl.a. sauedrift i stor stil, kullgruber m.m. Johannes mor, Caroline, reiste siden også til familien i Punta Arenas. Johanne og Ove Gudes barn er, såvidt vites: sønnene Ove og Victor, samt datteren Caroline. 

Gudefamilien i Syd-Amerika burde bli gjenstand for en egen beretning.

Denne artikkelen ble publisert i årboka for Dypvåg, Holt og Tvedetrand historoelag i 2000.