Historien om Alfheim, huset og menneskene
Kirkens ordning med enkesete
Enkeseter ble opprettet for at enkene etter prestene skulle ha et sted å bo, etter at de måtte flytte ut av prestegården for å gi plass til den nye presten. Denne ordningen ble avskaffet ved lov av 28.september 1845. Enkesetene ble følgelig solgt, og beløpene ble satt i et fond som skulle bidra til å gi enkene en verdig alderdom. Enkesetet til Dybvåg og Holt menighet på Gjesøya ble solgt. Det var Abraham Aanonsen – født i 1781 i Vigmostad i Vest-Agder – som ervervet den sydvestre del av øya. Han ble gift med Thorborg Gundersdatter, og sammen fikk de i 1816 sønnen Aanon, som ble døpt i Dybvåg kirke 29.9.1816.
I skiftet etter Abraham og Thorborg går eiendommen over til Sønnen Aanon, som gav en tomt til datteren Hanna Ovidie og svigersønnen Johannes Larsen. De fikk oppført et hus på berget bak, som de kalte for Fredberg, fordi eiendommen til Aanon ble kalt Fredheim.
Hanna og Johannes
28 år gamle Johannes Larsen fra Ospevika på Borøya, den gang styrmann på en seilskute, giftet seg med Hanna som var 20 år.
Johannes ble født i 1852, og som 15 åring reiste han til sjøs som førstereis våren 1867 på briggen « Hovvarpner» av Tvedestrand. Han mønstret av 19 okt. samme år. Siden ble han styrmann og skipper på forskjellige seilskuter.
13. Sept. 1880, fikk Hanna og Johannes sitt første barn, som de døpte Gretha Johandine, og drøye to år senere, den 12. desember 1882, fikk de sønnen Lars. Men skjebnen var ikke snill med denne familien.
Like før jul i 1885 får begge barna skarlagensfeber, og begge dør med 3 dagers mellomrom. Den 7. desember dør Lars, og 10. desember dør Grethe. Henholdsvis 5 og 3 år gamle.
Ved å studere dødsårsak til unge mennesker på den tiden, står det ofte «tæring» som dødsårsak. Denne tiden hadde man ikke diagnoser for mange sykdommer, og som dødsårsak ble diagnosen ofte den at man «tæret hen», altså tæring. Det kunne være lungebetennelse, skarlagensfeber eller andre smittsomme sykdommer som det ikke var behandling for.
Barken «Brødrene» ble bygd på Saltrød i 1867, på verftet A. Bie. Skuta hadde hjemmehavn i Risør og Arendal. 28 februar 1895 skulle Johannes mønstre på i Arendal. Skuta skulle gå i fart med trelast fra Canadas østkyst til Bristol i England.
Det var en gnistrende kald vinter, med is langt til havs. Siden begge barna var døde, skulle Hanna være med på turen. De pakket skipssekkene, og ga hus- nøkkelen til søsteren som skulle passe på huset mens de var borte. Johannes spente på seg skøyter, og Hanna satte seg på kjelken, og nedover mot Arendal dro han kjelken med Hanna etter seg. «Brødrene», med Johannes som skipper, skulle frakte «waymount furu» fra området rundt Quebec til Bristol i England. Denne furuen kunne bli 30-67 meter høy, og kunne ha en stammediameter på 100-180 cm. Dette ble for det meste brukt som skipstømmer, master for seilskuter, også til marinen.
I perioden1850-1875 var det stor utvandring fra Norge til Quebec. I den perioden emigrerte nesten 115.000 nordmenn med seilskuter dit. Det var en farefull ferd, og ca. 400 personer døde på disse overfartene.
«Brødrene» med Johannes som skipper, skulle til Miramichi i Canada for å hente tømmer. Det er ikke kjent om de hadde med utvandrere med, med det er ikke utenkelig.
Forliset
På overfarten til Canada gikk de i ballast. Da de nærmet seg kysten av Canada, og skulle gå inn syd om New Foundland, og nord om Nova Scotia, kom de ut i et kraftig uvær. Det førte til at båten gikk på grunn på en øy midt i stredet, og havarerte. Øya heter «St. Paul Island», hvor vraket senere ble funnet.
De hadde to lettbåter med seg. En livbåt, og en mindre lettbåt. Styrmannen og mannskapet kom seg over i livbåten. Hanna og Johannes, noen av mannskapet og førstereisen som var en nabogutt, kom om bord i den andre. Johannes heiste seil på lettbåten, mens den andre båten ble rodd. Plutselig kom en kastevind som veltet båten til Johannes, og alle falt i sjøen. Johannes fikk halt Hanna og seg selv opp på hvelvingen av båten. De andre forsvant i havet. Johannes ropte til styrmannen og ba om å få komme om bord, men styrmannen mente at båten ikke ville tåle flere, og rodde vekk. Hanna, Johannes og de andre fikk sin grav i sjøen. Styrmannen og mannskapet kom seg til land og ble reddet. Det ble mye oppstyr om denne hendelsen etter at mannskapet kom hjem. Det var en fra mannskapet som aldri dro til sjøs igjen, etter at de forlot skipperen og de andre i bølgene.
Læreren på Middelskolen i Tvedestrand
Harald Hovind ble født i Sokndal på Sør-Vestlandet i 1851. Han startet sine studier i Norge, England, Frankrike og Tyskland, hvor han var lærer på en latinskole i 2 år. Her fant han sin kjæreste, Elisabeth, med kjelenavnet «Lieschen», som han måtte reise fra for å ta de siste studiene i Oslo. Ferdig med studiene, og på jakt etter jobb, fikk han nyss om en vikarstilling på Middelskolen i Tvedestrand. Han søkte og fikk jobben, I 1881 kom han til Tvedestrand for å jobbe som 2.lærer der, men ble overlærer året etter, og snart bestyrer/rektor på Middelskolen. Lengselen etter Lieschen i Tyskland var stor. De de skrev lidenskapelige brev til hverandre, og i 1882 dro han ned til Tyskland for å gifte seg med henne.
Den 4. juli 1882 ble de gift i et storslått bryllup i byen Nieder-Løssnitz ved Dresden. De flyttet inn i bestyrerboligen på Middelskolen i Tvedestrand. De hadde blitt så glad i byen, at de bestemte seg for leve og dø i sitt kjære Tvedestrand. I løpet av de neste 13 årene fikk de 9 barn sammen, og i tillegg til sin bestyrergjerning, ble Harald også en meget habil birøkter, og skrev også en lærebok om biskjøtsel. Dette er dag viet et tablå på Vegårshei Bygdetun.
De første årene fikk de jevnlig besøk av Elisabeths søstre, siden søskenflokken var veldig tett knyttet sammen. Dette førte etter hvert til at det oppsto ytterligere kjærlighet og giftemål i familien.
Mer av det kommer under avsnittet «Furøya».
Barna til Anna Elisabeth( Lieschen) og Harald Olaf Carl Hovind:
Gertrud Katharina 1883( Kätchen)
Harald Carl Olaf Jr. ( Ningen) 1884
Hans Gerhard Werner Douglas 1886
Gudrun Maria Clara 1888 (Ble 4 mnd. gammel)
Valborg Elisabeth (Vally)1890
Astrid 1893
Alf Leo 1895
Falk Zakarias Topelius 1900
Arnstein 1901
Arnstein hadde en tvilling, som døde i mors liv.
Ballastholla
På Østerå bodde Jens Larsen Eldrup, og en dag Harald var på besøk hos ham, avslørte Harald sitt største ønske: å eie et stykke av Norge, og pekte over fjorden. Ballasthola sa Jens, bare ta den du, men snakk med bror min Nils først.
Her var det bare steinur før i tiden, og mannskapet på skutene pleide å sende stein nedover til skutene i trerenner. Denne steinen brukte de som ballast i båtene for å kunne seile dem uten annen last, og for å ha en stabil skute. Han fikk denne ura av brødrene Eldrup for et spann honning. Han kalte opp stedet etter sin 2 måneder gamle sønn Alf, som ble født 14. april dette året, 1895.
Han kjøpte mer tomt av Stian Gustavsen opp mot fjelltoppen i nord (Valbergheia) for 250 kroner, og den siste delen som utgjorde 1/3 av hele eiendommen, kjøpte han av Christian Holm for 460 kroner. Eiendommen ble hans for 710 Kr og 1 spann honning. Denne sommeren reiste han opp en 3 meter høy steinstøtte med innskripsjonen:
ALFHEIM
-DENNE STEN BLE REIST AV HARALD HOVIND I 1895
Alfheim
Etter at Briggen «Brødrene» forliste på Canadas østkyst, og Hanna og Johannes forsvant i havet, stod det et hus uten mennesker igjen på Gjesøya.
Familien som arvet det la huset ut for salg på auksjon. Kjøper ble Harald Hovind, middelskolebestyreren fra Tvedestrand. Han hadde som tidligere nevnt denne sommeren kjøpt og overtatt en stor eiendom i fjellet over fjorden for Østerå.
Veien fra Tvedestrand til Sagesund, Dypvåg og Gjeving gikk på denne tiden over fjellet der hvor Valbergheia boligområde er i dag, men i løpet av de neste årene ble det påbegynt en ny vei på yttersiden av fjellet. Den startet med det som er «Nyvei» inne i Tvedestrand i dag. Årstallet 1895 er hugget inn i fjellsiden, og veien skulle etter hvert sno seg rundt fjellet helt til Østerå. Dette var en formidabel jobb med datidens redskap og verktøy. For en stor del svenske «rallare» hang i fjellsiden med minebor og feisel, boret og sprengte fjell. La store steinblokker i fordypninger til praktfulle steinmurer som den dag i dag er fundament for mye av veien langs fjellet. Denne veien stod ferdig rundt århundreskiftet. Prisen på dette veistykket ble 54.000 Kr.
Det var også mye sprenging på Alfheim. Og jeg ser for meg at Harald med sin gode framferd sikkert fikk god hjelp av de samme folkene til dette arbeidet. Det ble sprengt ut for kjeller til huset som skulle komme der, og det ble laget en kjørevei av steinblokker for hest rundt fjellet og opp til tomta.
Harald hadde nå behov for hjelp fra håndverkere i Tvedestrand. Han trengte en tømrer for å måle opp, og flytte huset fra Gjesøya til Alfheim, og en steinmurer for å lage grunnmur til huset. Jeg regner med at han valgte folk med omhu, og de med best skussmål. Tømrer ble Georg Ellingsen Solfjeld, og steinmurer fant han rett nedenfor Middelskolen, i Strandhaven. Det bodde Ole og Augusta Skar. Ole var 40 år, og i sin beste alder. Han lagde en praktfull grunnmur, 1 meter tykk med håndhugget stein. Det ble laget to store og to små vinduer, med skrånende anslag på innsiden, som slipper mye lys inn. Rene katedralen. Georg Ellingsen Solfjeld merket hver stokk, og plukket ned hele huset for frakt til Alfheim. Hans romertall kan vi lese på stokkene i dag.
Etter at Ole var ferdig med grunnmuren, var det bare å vente på vinteren. Når isen var tykk nok, ble huset i sine enkelte bestanddeler dratt med hest på isen inn til Østerå, og båret opp til Alfheim. Her stablet Georg huset opp igjen, slik det stod på Gjesøya. Huset sto ferdig i 1902, og veien nedenfor huset var ferdig.
I mellomtiden var to nye barn kommet til verden i familien Hovind.
Furøya
Furøya var siden 1760 årene i besittelse av den innflytelsesrike og mektige familien Smith. En av etterkommerne Fritz Smith (1828-1882) var skipsreder og ordfører i Tvedestrand. (1865-1882) Han var også den som tok initiativ til å etablere Middelskolen i 1878.
Øya var sentral i trelasthandel, og senere benyttet som feriested for familie, venner og forretningsforbindelser.
Hit kom også Haralds svigerinner,( Lieschens søstre), og forelsket seg i de unge flotte redersønnene. Det ble senere giftemål.
Mads Henrik Tybring Smith giftet seg med Lieschens søster «Gretchen», og hans bror Jørgen etter hvert med søsteren Maria.
Lieschens mor flyttet til Hisøy i Arendal sammen med den yngste søsteren Gertrud.
Livet på Furøya gikk nok fra det helt fasjonable, med prominente gjester som Bjørnstjerne Bjørnson, komponisten Agathe Backer Grøndal med flere, til den andre ytterligheten, da virksomheten til Smithfamilien gikk konkurs.
De tviholdt på seilskutene selv om dampskip av stål begynte å dominere frakt på havet. De kontraherte endog et seilskip i stål fra England, og det ble nok deres banesår.
Furøya ble solgt på tvangsauksjon til Mads Henriks fetter Mathias Smith for 25.000 Kr.
Lieschen og Harald var nok heller ikke upåvirket av disse hendelsene i familien.
Sommerhuset
De neste 20 årene må ha vært en fin periode for familien. Harald hadde hest og utstyr. Det fortelles om mange søndagsturer med hele familien i vogna bak, på turer til Vegårshei og de fleste områder i nærheten. Det ble bygd et verksted nede i haven, hvor Harald lagde så mye som 40 bikuber. Oppe i heia, ovenfor huset, ble det ryddet skog og lempet vekk stein. De kalte stedet der oppe for «Dalen», og her var det på det meste 200 frukttrær. Her ble det også bygd en løe som ble brukt til lagring og utstyr.
En løpestreng med håndsveiv ble etablert fra Dalen og ned til huset, hvor man trolig fraktet frukt ned i kasser. Rester etter denne kan sees i dag. De bygde også et gjestehus i tømmer, med stall under, utedo og plass til noen mindre dyr. Gjestehuset kalte de «Skovly» Han skrev og fikk utgitt en lærebok om biskjøtsel, som blir viet et tablå ved Bygdetunet på Vegårshei. På nedsiden av huset ble det dyrket grønnsaker, poteter og andre nyttevekster.
I haven oppe ved huset er det satt opp et stort bord med benker, alt i stein. Ved siden av den 3 meter høye støtten ble det også bygget et steinbord på sokkel. Nede ved adkomstveien ble det etablert en sittegruppe med to steinblokker som benker, og en møllestein fra feltspatgruva som bord. Denne plassen fikk navnet
«Vallys Plass». Alt står der den dag i dag.
Boligen Alfheim
I 1919 bestemte familien seg for å flytte til Alfheim på helårsbasis. Det var trolig bare Falk Zakarias Topelius på 18 og Arnstein på 17 som bodde hjemme. Andre etasjen ble innredet ferdig til soverom. Tidspunktet kunne vi tidfeste, da vi fant aviser krøllet sammen for å tette rundt et vindu. Det var Aftenposten, Vestlandske tidende, Tvedestrands og Omegn’s Avis og Leipziger Neueste Nachricten, en tysk avis som i denne utgaven i mai 1919 hadde fredstraktaten for Østerrike-Ungarn og Tyskland etter første verdenskrig på første side. (Versailles-traktaten)
Elisabeth (Lieschen) var nå 58 år, og Harald 68 år. Året etter ble han pensjonist, og de kunne nyte gode dager på sitt drømmested, enten det var nede ved brygga, på de to holmene de eide ute i fjorden. Harald fikk 4.000 kr. av elevene sine på 65-årsdagen sin i 1916. Pengene brukte han på å kjøpe Lamholmen på yttersiden av Askerøya, og Falkøya, som ligger rett innenfor Bukkholmen ved Snaresund. På Lamholmen fikk han oppført en hytte, som trolig var den første av sitt slag i distriktet.
Det ble snaue 5 år med lykke før ting snudde. Våren 1924 ble Elisabeth veldig syk. Da de innså at hun hadde tilmålt tid igjen, innkalte de 1. Påskedag til familieråd. Her lagde de en overenskomst om at Alfheim og de to holmene ute i fjorden ikke skulle selges ut av familien, og ingenting skulle fjernes derfra.
Elisabeth døde 17. August, og de neste årene ble sorgtunge for Harald. Det er trolig at de to yngste også var flyttet ut, og at han var alene igjen. Til tross for mye besøk av sin familie kom han seg aldri over tapet av sin kjære Lieschen, og 10 år senere, i 1934, døde Harald, 83 år gammel.
Feriested i 46 år
Etter Haralds’ død i 1934 var Alfheim felleseie for alle arvingene. Det ble mange forskjellige overdragelser etter hvert, mellom søsknene.
Valborg Elisabeth giftet seg i Leipzig i 1910 med Rittmester Paul Rudolf Alexander Edelmann, og bosatte seg der, 20 år gammel. Den 21. oktober 1916 fikk de datteren Ingeborg. Hun vokste opp i Leipzig. Paul Rudolf ble skadet av gass i 1. verdenskrig, og døde i 1937. Valborg flyttet tilbake til Norge etter 2. verdenskrig, og bosatte seg i leiligheten til en gammel venn på Sinsen i Oslo.
Datteren Ingeborg giftet seg etter 2. verdenskrig med den amerikanske offiseren Dallas Gibson og reiste med ham til USA.
Da Valborg flyttet hjem til Norge overtok hun Alfheim alene. Lamholmen og Falkøya ble overtatt av søsken.
Hver sommer flyttet hun til Sørlandet og Alfheim. Hun hadde ikke bil, og satt ofte på i bilen med Astrid og Petter Gustavsen, i baksetet sammen med deres sønn Bjørn Vidar. De hadde familieeiendom på Østerå og var ofte der nede.
Valborg døde i 1980, 90 år gammel.
Valborgs datter Ingborg, overtok Alfheim etter sin mor, og bosatte seg der sammen med sin mann Dallas Gibson i 1962. Dallas Gibson døde 18. november 1977. Han ble begravet ved familiegraven til Hovind på Tvedestrand kirkegård.
7 år senere, i 1984, giftet Ingeborg seg på nytt i Oslo med Howard Millard Ulberg, født 23. august 1913. Hun flyttet tilbake Oslo. 3 år senere skulle Alfheim bli solgt ut av familien.
Venner
I juni 1969 flyttet en norsk-amerikansk familie til Norge Det var Janet Eleanor og Reidar Kostøl Grindheim. Reidar K hadde i 1952, som 25-åring, emigrert til New York, USA med skipet Oslofjord, og senere truffet Janet Eleanor Iverson der som han giftet seg med.
De bosatte seg først i 2. etg. hos Reidars K’s mor i Kristiansand sammen med sine fire barn. Våren 1970 kjøpte de et hus i Kilsund, Arendal, og flyttet dit med de tre guttene, Reidar, Rolf og Roland. Eldstejenta Lorriane forelsket seg i en kristiansander, og ble igjen i Kristiansand. Det ble 15 fine år i Kilsund.
I løpet av disse årene reiste Reidar(junior) tilbake til USA for å studere, og Rolf dro også til USA hvor han giftet seg og fortsatt bor.
Under tiden i Kilsund, fikk Janet en veldig god venninne fra Tvedestrand. Hun het Ingeborg, og bodde på Alfheim. De hadde begge flyttet til Norge fra USA, og det var nok en medvirkende årsak til at vennskapet klaffet så bra.
Ingeborg og Howard hadde nok planer om å dra tilbake til USA, men hun følte seg sikkert litt bundet av overenskomsten hennes familie inngikk i 1924. Saken ble litt annerledes da Janet og Reidar K. fattet interesse for Alfheim. Hun kunne selge til en venninne hun kjente godt. Og slik ble det.
Nye eiere av Alfheim
Janet og Reidar K. kjøpte Alfheim 11. september i 1987, og bosatte seg der sammen med yngstesønnen Roland. Ingeborg og Howard flyttet til California, der hun døde 4.februar 2008, 91 år gammel.
Det skulle ikke gå mer enn 3 år på Alfheim før Reidar K. døde av hjerteinfarkt, 63 år gammel. Roland flyttet til Sofia, Bulgaria, og Janet bodde alene på Alfheim i 14 år før hun giftet seg igjen i år 2000, med Johan Breien fra Kristiansand. Han var Milorg-mann og marineoffiser.
Men hun ble enke for andre gang. Johan døde i 2004.
Tiden Janet bodde på Alfheim, ble hun en populær og aktet venn for mange i området. Jeg har pratet med mange her som har mye godt å si om denne fjonge damen på Alfheim. Det var veldig populært å pakke opp esken fra Janet på loppemarkedet. Der lå det alltid fine kjoler som det var rift om. Janet fikk slag i 2013, og fikk sine siste år på Strannasenteret inntil hun døde 12 Januar 2016, 82 år gammel.Slik gikk det til at Manuela og jeg, Arnfinn, møtte Guylaine og Reidar Grindheim.
Et fantastisk par som vi har blitt gode venner med.
En god amerikansk-canadisk-tysk-norsk konstellasjon.
Guylaine Girard kom fra Quebec i Canada, og de giftet seg 10. desember 2004.
Manuela (som er fra Berlin) og jeg (fra Sandefjord) giftet oss i Praha den 4. oktober. 2018.
De skulle selge Alfheim på vegne av familien, og 1.august 2019 overtok vi Alfheim. En handel som gikk som et «Gentelmann`s agreement», uten hjelp av eksterne krefter.
Siste tilskudd til Familien er skøyta «MAIDE» bygget i Florø i 1920, og ligger ved brygga nedenfor huset.
Så får tiden vise hvordan historien om Alfheim fortsetter………..
Kilder:
Petter Malsteins Seilskuteregistre
Kirkebøker Holt og Dybvåg
Kai Samuelsen, Eydehavn
Per Meidel
Historielaget, den gang på våre kanter
Reidar Grindheim
Geir Hovind
Einar Johnsen
Marianne Tønnessen
Oscar Douglas Hillgaar
Svein Erik Bjartheim
Haagen Poppe
Bjørn Vidar Gustavsen
